Raseinfo / Breed guide ♡

 
Selvsagt ønsker du å bli Whippeteier
 

Hvis du ønsker deg en blid, glad og åpen hund av hendig størrelse, som dessuten også er lettstelt, sporty og lydig, kan ingen rase passe bedre enn whippet. Folk som ikke kjenner rasen, tror gjerne at den er pysete og gebrekkelig, og at den fryser så å si året rundt. Whippetens eksteriør er på mange måter en villedende emballasje for den tøffe energibunten rasen virkelig er; hvis den får lov til å være hund, vel å merke. Det er ingen kunst å overbeskytte en whippet. Den lar seg villig skjemme bort og har ingenting imot å være sofapynt blant myk velur og bløte puter. La den gjerne være det, men sørg for at den får leve et fullverdig hundeliv på alle andre områder også. En whippet krever mosjon (som alle andre raser!), men en behøver ikke være sportsidiot eller joggefanatiker for å tilfredsstille dens behov. Daglige turer i bånd, gjerne en sykkeltur i passende tempo og en skikkelig utblåsing i fri galopp er ypperlig. Whippeten er en sosial og selskapelig skapning, som er lykkelig over å få leke og springe sammen med andre hunder. Tro for all del ikke at det er nødvendig å løfte den opp på armen når en stor hund nærmer seg – whippeten er nemlig størst, inni seg!

 

Whippeten har en forbløffende evne til «knoppskyting». Har en først anskaffet én whippet, blir det ofte både en og to til. Dette har ikke noe med forplantning i vanlig forstand å gjøre, men er et resultat av at rasen er så enkel og sjarmerende at det er fristende å utvide «familien» – dessuten trives de utmerket med å være flere, og gjerne i samme seng.

 

For mange hundefolk, kanskje spesielt for dem som allerede har en annen mynderase, blir whippet ofte til å begynne med en «tilleggsrase». En enkel og lettstelt kontrast til en mer krevende rase som f.eks. afghansk mynde eller borzoi. Uten forkleinelse for disse rasene må det nok medgis at «den lille reserven» ofte blir hovedrase etter en tid.

 

Fornøyde whippeteiere, som i svært liten grad «bytter bort» sin rase, sørger for en stabil og trofast kjerne av tilhengere. Det er ikke noe merkelig i dette, whippet er en typisk allroundhund. En stor del av rasefolket finner veien til utstillingsringen og det fine sosiale miljøet der; kvaliteten på norske whippets er av ypperste klasse, også sett i verdensmålestokk. Andre søker til lydighet, agility eller hundeløp. Det finnes mange muligheter for den som vil konkurrere eller drive andre organiserte aktiviteter med sin hund. Men det viktigste er selvsagt den daglige gleden, den må alltid være drivkraften i hundeholdet.

 

De fleste rasers historie forsøkes sporet tilbake til de gamle fønikere eller grekere, men det er liten grunn til å lete så langt tilbake i historien etter whippetens bakgrunn og utvikling. Riktignok finnes det rikelig med bevis, så vel i skrift som i  billedkunst, for at små hunder av greyhoundtype har eksistert på De britiske øyene gjennom flere århundrer, men de har utgjort en ganske uensartet gruppe og har hatt mange navn, sjelden eller aldri sitt nåværende. Dr. Caius, det 16. århundrets fremste kynolog, omtaler «tumblers» – «små greyhounds som blir brukt til jakt på kaniner, under jakten snor og vender de seg, smider sine kroppen som i sirkler». Muligens er det forfedrene til dagens whippet han omtaler.

 

Britene har en rik tradisjon for jakt og sport. Jakthunder, og særlig mynderasene, har helt fra sin opprinnelse vært jegerens følgesvenn og våpen. Den mest populære blant hetsjakthundene var greyhounden. I tidligste tider var denne jakten forbeholdt den privilegerte eliten, menn med status, jord og penger. Men ikke nok med det, menigmann hadde ikke engang lov til å eie en greyhound. Hetsjakten ble drevet som sport for de rike, ikke som matauk for de som kunne trenge det. Lovverket satte en effektiv stopper for bruk av jakthunder andre steder enn på egen mark helt fram til The Reform Act av 1832, da restriksjonene ble lempet. Men de fattige hadde lenge før den tid lært seg å omgå jaktforbudet. De utnyttet de mulighetene de hadde til å skaffe seg sin egen hare- og kaninjeger, i mange tilfeller gjennom heller tvilsomme metoder, som tyveri eller «omsorg» for en jakthund på avveie. Ofte overlot herskapet treningen og oppdragelsen av greyhounden til husmennene, som tok seg av hunden inntil den var gammel nok til å få sine jaktegenskaper testet. Bøndene gjorde sitt aller ytterste for å frambringe det beste i de hundene de ble satt til å ta seg av. Men ettersom bare det aller ypperste er godt nok for en sportsmann, fant bare et lite fåtall av hundene nåde hos herskapet. De andre ble avskrevet, det vil si avlivet.

            Enkelte hunder ble likevel spart av sentimentale grunner og vendte tilbake til husmannsfamilien, som hadde oppdratt dem. For å hindre at de ble brukt til jakt, ble sener i bakbeina gjerne skåret over; dyrevern var et ukjent begrep på den tiden! Inngrepet hindret imidlertid ikke hundene i å formere seg. Ettersom det altså var ulovlig for menigmann å eie en greyhound, kunne han aldri tillate seg å bli tatt på fersk gjerning med en slik rase. I tillegg tok en greyhound for stor plass og den spiste for mye. Den var dessuten best egnet til jakt på store, åpne marker, der den kunne gjøre bruk av sin store hurtighet. De fattige hadde behov for en mindre hund, med greyhoundens utmerkete jaktegenskaper, men med en utpreget evne til å kunne snu og svinge på mer avgrensete og mindre oversiktlige områder. Helst skulle den også være «maskert», slik at den ikke ble tatt for å være en ulovlig jakthund. Det naturlige var å pare småvokste greyhounds med små, lokale terriertyper. Produktet var en lite homogen gruppe hunder, som gav opphav ikke bare til dagens whippet, men også til flere av terrierrasene. Slik fikk en fram en hardfør mynde av moderat størrelse, som var bedre egnet til jakt på kanin enn på greyhoundens tradisjonelle byttedyr, hare.

 

Det har falt mange whippetskribenter tungt for brystet at deres favorittrase skulle ha noe annet enn den aller reneste og edleste avstamning gjennom århundrene. Men faktum er at de tidligste whippets, slik de er gjengitt i kunst og senere på fotografier, utgjorde en høyst uensartet gruppe hunder. Selve betegnelsen «whippet» ble i tidligere tider brukt om en blandingshund av ikke altfor nobel herkomst eller framtoning. Ikke minst forekom rasen i flere hårlagsvarianter, den ruhårete whippeten var relativt vanlig på Kontinentet helt fram til 1930-årene. Også terriertemperamentet har satt spor hos rasen, som er atskillig lettere å «tenne» enn sine større slektninger greyhound og hjortehund. Dertil er myndeinnflytelsen hos bedlington- og manchesterterrier svært påfallende.

            Selve rasebegrepet slik vi kjenner det, ble ikke nærmere fastlagt før midt på 1800-tallet. Først i 1859 ble den første hundeutstillingen arrangert i England, og The Kennel Club ble grunnlagt i 1873. Dette la grunnlaget for den moderne raseavlen. Før den tid er det riktigere å snakke om geografisk avgrensete stammer eller grupper av hunder med spesialiserte funksjoner enn om raser slik vi benytter begrepet i dag. Fra å bli brukt som jakthund i den hensikt å bringe mat til middagsbordet, ble whippetens arbeidsoppgaver utvidet. Som hos greyhounden ble hetsjakten omdannet til en ren sport i form av coursing og veddeløp (racing) på strak bane, som snart ble svært populært. Whippeten gjorde også sitt inntog i utstillingsringene. Den organiserte coursing ble gjerne praktisert på den måten at kaniner ble fanget inn og sluppet løs på en inngjerdet tomt uten mulighet til å slippe unna. Deretter ble et knippe blodtørstige whippets sluppet løs for å konkurrere om å fange byttet. Etter hvert anså myndighetene denne formen for underholdning som såpass barbarisk at den ble forbudt. Gamblerne gikk over til veddeløp etter eier/trener eller etter kunstig hare. Klasseinndelingen i kappløp ved århundreskiftet bærer vitnesbyrd om en mildest talt lite homogen rase; hunder med vekt fra under 4 kg og opp mot nærmere 12 kg kunne delta. De større og tyngre hundene stilte med handikap ettersom de vanligvis var de raskeste. Veddeløp med små mynder slo særlig godt an i de nordlige områdene av England; whippetens opphav kan nærmere bestemt spores til arbeiderkvarterene i Lancashire, Yorkshire, Durham og Northumberland. Fra det sistnevnte landskapet kom de hundene som skulle komme til å utgjøre grunnstammen i den moderne whippetavlen. Forskjellene mellom veddeløpstypen og utstillingstypen er i dag langt mindre utpreget hos whippet enn hos mange andre opprinnelige jaktraser, som for eksempel greyhound. Fra en meget uensartet bakgrunn har dagens whippet utviklet seg til en både sunn og vakker rase, der muskelkraft og styrke kombinert med eleganse og vakkert linjespill blir satt i høysetet.

Rasebeskrivelse

(sist revidert 17.6.1998)

Opprinnelsesland/hjemland: Storbritannia

 

Helhetsinntrykk: Balansert kombinasjon av muskelkraft og styrke med eleganse og vakkert linjespill. Bygget for stor fart og arbeid. Enhver form for overdrivelse bør unngås.

 

Atferd/temperament: En ideell ledsager. Tilpasser seg meget godt i både hjemlige og sportslige omgivelser. Vennlig, hengiven og stabil.

 

Hode:

Skalle: Lang og tørr. Flat, smalner av mot snuten, ganske bred mellom øynene.

Stopp: Svakt markert.

Nesebrusk: Sort. Blålig farge tillatt hos blå, hos leverfargede kan den ha samme farge, flekkete tillatt hos hvite og flerfargede.

Kjever/tenner: Kraftige, sterke og tørre. Perfekt, regelmessig saksebitt.

Øyne: Ovale, klare, meget våkent uttrykk.

Ører: Små, tynne rosenører.

Hals: Lang, muskuløs, elegant buet.

 

Forlemmer:

Helhetsinntrykk: Rette, fronten ikke for bred.

Skulder: Skråstilt, muskuløs. Skulderbladstoppen når opp til ryggraden, hvor den er klart markert.

Albue: Godt tilliggende.

Mellomhånd: Sterk og lett fjærende.

Poter: Meget velformede. Godt oppsplittet mellom tærne. Godt hvelvede tær. Tykke og sterke tredeputer.

 

 

Kropp:

Rygg: Bred, fast, forholdsvis lang.

Lend: Tydelig lendebue, men ikke karpet. Gir inntrykk av styrke og kraft.

Bryst: Meget dypt med rikelig volum. Dypt og markert forbryst. Godt hvelvede ribben med velutviklet muskulatur mot ryggen.

 Halse: Ingen fane. Lang, avsmalnende. Under bevegelse bæres i en svak bue oppover, men ikke over ryggen.

 

Baklemmer:

Helheltsinntrykk: Kraftige. Skal kunne dekke mye mark og viser stor drivkraft.

Lår: Meget brede.

Knær: Velvinklede.

Underlår: Velvinklede.

Haser: Lavt ansatte.

Poter: Som forpotene.

 

Bevegelser: Frie. Bakbena føres langt innunder kroppen for god fremdrift. Forbena strekkes godt fremover og lavt over bakken. Ikke styltete, høyttravende, korte eller trippende bevegelser.

 

Pels:

Hårlag: Fin, kort, tett struktur.

Farge: Alle farger og fargekombinasjoner.

 

 Størrelse og vekt:

Mankehøyde: Hannhunder: 47–51 cm, tisper: 44–47 cm.

 

Feil: Ethvert avvik fra foregående punkter skal betraktes som feil. Hvor alvorlig feilen er, skal graderes etter hvor stort avviket er i relasjon til rasebeskrivelsen.

 

Diskvalifiserende feil: Hunder som viser tegn på aggressivitet og/eller har fysiske defekter som påvirker hundens sunnhet, skal diskvalifiseres.

 

OBS Hannhunder skal ha to normalt utviklede testikler på normal plass.

* Hentet fra "Whippetutvalget" *


ೋღ..♡  ೋღ. ♡ ೋღ.  ♡ೋღ.   ♡ ೋღ.  ♡ೋღ.   ♡ೋღ.   ♡ೋღ.  ♡ ೋღ.♡ ೋღ.


Obviously, you want to be Whippet owner ♡
 

If you want a happy, cheerful and open dog of handy size, which moreover is also easy to clean, sporty and obedient, no race fit better than whippet . People who do not know the breed
, thinks that it is wimpy and frail, and that the freezer virtually year round. Whippet exterior is in many ways a deceptive packaging for the tough energy bundle breed really is, if it is allowed to be a dog ,that is! There is no art to overprotect a whippet . The love to be pamper and have nothing against being couch decoration from soft velor and soft pillows. Leave it like to be there, but make sure it will live a full dog's life in all other areas as well. A whippet require exercise (like all other races ), but one need not be a sports fanatic or jogging fanatic to satisfy its needs. Daily walks on a leash, preferably a bike ride in appropriate pace and a real blow to free gallop is superb. The Whippet is a social and gregarious creature, who is happy to play and run with other dogs. Believe all means not that it is necessary to lift it up on the arm when a large dog approaching - Whippet is actually the greatest - inside them !

Whippet has an uncanny ability to " spin ". Does a first acquired one whippet , it becomes both one and two . This has nothing to do with procreation in the ordinary sense to do, but is a result of the breed is so simple and charming that it is tempting to extend the "family" - also enjoy the excellent to be multiple , and often in the same bed .

For many dog people, perhaps especially for those who already have a greyhound race, the whippet often begin with "an additional race ." A simple and easy-care contrasts with a more demanding race like . Afghan Hound or borzoi . Without derogation for these breeds must probably be admitted that " the small reserve ' is often the main race after some time.

Satisfied whippeteiere , as a very small extent " switch off " their race, providing a stable and loyal core of followers . There is nothing strange in this , whippet is a typical round dog. A large part of the race people find their way to the ring and fine social environment there; quality of Norwegian whippets are second to none , also seen in global terms . Others seek to obedience , agility or dog race . There are many opportunities for those who want to compete or engage in other organized activities with their dog. But the most important is of course the daily joys , it must always be the driving force in dog life .

Most races history attempted traced back to the ancient Greeks or Phoenicians , but there is little reason to look so far back in history for The Whippet background and development. Certainly there are plenty of evidence, both in writing as art, that small dogs of greyhound type has existed in the British Isles over the centuries , but they have made ​​up a pretty diverse group and has had many names , rarely or never its present . Dr. Caius , the 16th century's kynolog , discussing " tumblers " - "small greyhounds that are used for hunting rabbits when hunting line and they turn , supple his body that circles' . Possibly the ancestors of today's whippet he speaks .

The British have a rich tradition of hunting and sport. Hunting Dogs , especially greyhound races, has from its origins been hunter's companion and weapons. The most popular among coursing greyhound dogs were . In earlier times it was this pursuit reserved for the privileged elite, men with status , land and money. But not enough, the common man had not even allowed to own a greyhound . Clergy hunt was run as sport for the rich , not as extra food for those who might need it. The legislation put an effective end to the use of hunting dogs elsewhere than in his own land until the Reform Act of 1832 , the restrictions were eased . But the poor had long before that time learned to circumvent the hunting ban. They took advantage of the opportunities they had to acquire their own hare and rabbit hunter, in many cases through rather dubious methods, such as theft or " care " for a hunting dog astray. Often handed mistress training and upbringing of greyhound to crofters , who took care of the dog until it was old enough to get their hunting skills tested. The farmers did their very best to produce the best in the dogs they were set to take off. But since only the very finest is good enough for a sportsman, found only a small minority of dogs favor with the mistress . The others were written , ie killed.

Some dogs were still saved for sentimental reasons and returned to the peasants, who had raised them . To prevent that they were used for hunting , the tendons in their hind legs like to slit ; animal protection was virtually unknown at that time! The procedure did not deter dogs from multiplying . As it was thus illegal for the common man to own a greyhound , he could never allow himself to be caught in the act with such a race . In addition took a greyhound too much space and it ate too much. It was also best suited for hunting large , open fields , where it could make use of his great speed . The poor needed a smaller dog with Greyhound excellent hunting abilities , but with the ability to be able to turn and swing at more circumscribed and less transparent areas. Preferably, it should also be " masked ", so it was not taken to be an illegal hunting dog . It was natural to pair stunted greyhounds with small local terrier types. The product was a small homogeneous group of dogs , which gave rise not only to the current whippet , but also to several of the terrier breeds. How did one until a hardy authority of moderate size, which was better suited to hunting the rabbit than in the Greyhound traditional prey , the hare .

It has fallen many whippetskribenter heavy chest that their favorite race should have nothing but the purest and noblest lineage over the centuries. But the fact is that the earliest whippets , as they are reproduced in art and later photographs , was a highly heterogeneous group of dogs . The term " whippet " was in former times used a mixture of dog not too noble ancestry or appearance . In particular breed occurred in several hårlagsvarianter , the ruhårete Whippet was relatively common on the continent until 1930 . Also terriertemperamentet has made ​​its mark in the breed , which is much easier to " light " than their larger relatives greyhound and deerhound . Furthermore the influence of greyhound bedlington and manchester terrier very striking.

The concept of race as we know it , was not further determined until the mid 1800s. Only in 1859 was the first dog exhibition, held in England , and the Kennel Club was founded in 1873. This laid the foundations for the modern breed breeding. Before that time it is more correct to speak of geographically restricted strains or groups of dogs with specialized functions than about races so we use the term today . From being used as a hunting dog in order to bring food to the dinner table , the Whippet duties expanded. As in greyhound coursing was converted into a clean sport in the form of coursing and racing (racing ) on the straight path , which soon became very popular. Whippet also made its appearance in the show rings . The organized coursing was often practiced in that rabbits were caught and released on a fenced plot with no chance to escape. Then, a bunch of bloodthirsty whippets unleashed to compete to catch prey. As authorities considered this form of entertainment that so barbarous that it was banned . Gamblers went over to race for owner / trainer or by artificial hare . Class division in the race at the turn of the century testify about a mildly heterogeneous breed of dogs with weight of less than 4 kg and up to almost 12 kg participate. The larger and heavier dogs posed with disabilities as they usually were the fastest . Racing with young greyhounds hit particularly well in the northern regions of England ; Whippet ancestry can be traced specifically to the workers' quarters in Lancashire, Yorkshire , Durham and Northumberland. From the latter the landscape came the dogs that were to constitute the core of the modern whippetavlen . The differences between racing type and display type is far less pronounced in whippet than in many other original hunting breeds , such as the greyhound . From a very diverse background , today whippet developed into both a healthy and beautiful race, where muscle power and strength combined with elegance and grace of outline becomes a priority .
Breed

( last revised 06/17/1998 )

Country of origin: United Kingdom


GENERAL APPEARANCE : Balanced combination of muscular power and strength with elegance and grace of outline . Built for speed and work. Any kind of exaggeration should be avoided.

Behaviour / Temperament : An ideal companion. Adapts very well in both domestic and sporting surroundings. Friendly, affectionate and stable.

 
Head:

Skull: Long and lean . Flat top, tapering to muzzle, rather wide between the eyes.

Stop: Slight .

Nose: Black . The bluish color permitted in blue in liver nose of the same color , speckled available in white or multi-colored .

Jaws/Teeth: Strong , strong and dry. Perfect , regular scissor bite .

Eyes: Oval, bright , very alert expression .

Ears: Small, thin rose ears.

Neck: Long, muscular, elegantly arched.



BODY :

General appearance : Straight, front not too wide .

Shoulder : Skewed muscular . Shoulder Blade peak reaches the spine, where it is clearly marked .

Elbows: Close fitting .

Pastern : Strong and light springy .

Feet: Very well formed . Well split up between toes. Well arched toes . Thick and strong pads.

Back: Broad , fast , relatively long.

Loin: Clearly lendebue but not karpet . Gives the impression of strength and power.

Chest: Very deep with plenty of volume. Deeply marked forechest . Ribs well sprung with well developed muscles at the back.

Halse : No tab. Long, tapering . During the motion carried with a slight curve upwards , but not over the back.



Hindquarters :

Generel apperance : Powerful . Should be able to cover a lot of ground and show great impetus .

Thighs: Very broad .

Stifle: Well bent .

Lower thigh : Well bent .

Hocks: Low .

Gait / Movement: Free . The hind legs well under body for propulsion . Forelegs thrown well forward and low over the ground. Do not look stilted, high end , short or mincing movements.

Fur: Fine, short , dense structure .

Color: All colors and color combinations.

Size and weight : Height at the withers : Dogs : 47-51 cm , bitches : 44-47 cm .

Faults: Any departure from the foregoing points should be considered incorrect. How serious fault should be graded according to how big the difference is in the welfare of the dog .

Disqualifications: Any dog ​​showing signs of aggression and / or physical defects such as behavioral abnormalities shall be disqualified.

 
NB: Male animals should have two apparently normal testicles fully descended into normal space .

*Retrieved from " Whippetutvalget " *

Dogs 101: Whippet (sighthound)